Hjemmebakt lavkarbobrød

Dersom du følger et lavkarbokosthold må du holde deg borte fra bl.a. brød. For noen er dette et stort savn, men det lar seg gjøre å bake brød med lavt karbohydratinnhold. Du finner mange oppskrifter og tips på www.lavkarbo.no

Jeg har modifisert en oppskrift jeg fant der, og det ble et ganske godt og velsmakende resultat:

Oppskrift på lavkarbobrød:

6 egg
ca 1 dl rapsolje
1/2 boks cottage cheese
2 – 3 ss Mascarpone (en slags italiensk ost)
Noen skjeer pisket krem (en rest fra dagen før)
ca 50 g kruskakli
ca 50 g sesamfrø
3 – 4 ss mandelmel (finmalte mandler)
3 – 4 ss soya flocken (ser ut som små corn flakes)
1 ts bakepulver.

Egg og olje ble pisket først, deretter ble cottage cheese og de andre ingrediensene blandet inn. Røren ble helt opp i en bakeform dekket med bakepapir. Velidg lurt, da var det bare å løfte brødet ut ved å holde i papiret.

Brødet ble stekt på nederste rille i ovnen på 180 grader i en time og ti min.

BEREGNING AV KARBOHYDRATINNHOLD:
I og med at det var litt omtrentlige mål på inngrediensene, er det ikke lett å regne ut det nøyaktige karbohydratinnholdet , men kruskakli, sesamfrø og mandelmel har størst innhold av karbohydrater, her lister jeg opp alle ingrediensenes karbohydratinnhold per 100 gram vare:

Egg 1,4 g (2 egg er ca 100 g)
Rapsolje, 0 g
Cottage cheese 1,5 g
Mascarpone 4 g
Kremfløte 2,9 g (1 dl = 100 g)
Kruskakli 18,5 g
Sesamfrø 5 g
Mandelmel 8 g
Soayflocken (soyaflak) 3,1 g
Bakepulver ? g (inneholder bl.a. maisstivelse)

Jeg har regnet ut at hele brødet innholder ca 20 gram karbohydrat. Det ble ca 12 skiver brød – det betyr at en brødskive inneholder ca 1,7 g karbohydrat. Til sammenlikning innholder de fleste brød ca 50 – 70 gram karbohydrat per 100 gram brød.

Ketsjup er IKKE ålreit!

Kari Jaquesson har nylig gitt ut boka “Ketsjup er ålreit” med undertittelen: Karis enkle knep for sunnere hverdagsmat.

Intensjonen med boka er veldig god. Det handler om å gi foreldre gode tips og pekepinn om hvordan de kan gi barn og unge god og variert kost som er helsefremmende i hverdagen.

Hovedbudskapet i boka er at ferdigmat ikke er bra i lengden, og at det er både morsomt og ganske enkelt å lage god mat fra grunnen av. Det er det ikke vanskelig å være enig i!

Boka er lekker i designet, enkel å finne fram i og med gode oppskrifter. Det er bare det at jeg synes det er for mye fokus på at man skal sørge for magre ingredienser og at det foreslås alt for mye karbohydratinnhold i det som defineres som sunn hverdagsmat. Altså: Kari Jaquesson holder seg til tradisjonelle, offentlige helseråd når det gjelder kosthold. Dette er råd som kan holde greit for normale familier uten nevneverdige fedmeproblemer eller sykdommer, og der aktivitetsnivået er på et høyt nivå.

For familier der det allerede er “for sent” – der man har overvektige barn og ungdommer, vil det være mye vanskeligere å endre vanene og hjelpe dem som sliter med vektproblemer. Dersom du allerede har fått for høy vekt basert på for mye – både raske og trege – karbohydrater, vil det være veldig vanskelig å endre inntaket av mat i henhold til Kari Jaquessons spiseregler. Karbohydrater er faktisk vanedannende, og fører til rask sult!

Det er dessverre en kjensgjerning at gjennomsnittsvekta øker drastisk for barn og unge med alle de problemer og lidelser dette kan medføre. For disse er det ikke så enkelt å starte med masse trening og såkalt “riktig kosthold” med grovt brød, magre melke- og osteprodukter, mye grønnsaker og frukt. Det ville være mye enklere for disse barna å starte med et gjennomtekt lavkarbokosthold under veiledning, der de endelig kan se at vekta går nedover, at de klarer å spise maten uten å sulte – rett og slett få mestringsfølelse. Deretter kan de loses inn på mer fysisk aktivitet og kontroll over egen vekt.

Kari Jaquesson er en populær og kjent profil innen helse og fysisk aktivitet. Hun er et oppkomme av energi og utstråler trygghet og overbevisning når hun engasjerer seg i noe. Det blir derfor svært viktig at hun, som mange ser opp til, nyanserer sin informasjon om hva som er sunt kosthold.

Det er IKKE bevist at naturlig, animalsk fett er helseskadelig, men det er derimot bevist at for stort inntak av karbohydrater fører til at fett lagrer seg i kroppen. De som sliter med vektproblemer kan klare å slanke seg ved å redusere betraktelig på mengden med karbohydrater, men likevel spise mye normalt fett. For mange kan reduksjon av inntak av brød, pasta, ris og poteter føre til den viktigste endringen for et bedre og slankere liv. Dersom man bruker hovedsakelig karbohydrater fra grønnsaker vil man få et enklere og sunnere kosthold. Dette er spesielt viktig for personer med vektproblemer som er i ferd med  utvikle livsstilssykdommer som bl.a. Diabetes 2.

Retningslinjene i boka er å telle kalorier. Det er et slitsomt stykke arbeid for folk som vanligvis ikke har tenkt i disse baner. Det er mye enklere å beregne hvor mange gram med karbohydrater du trenger i løpet av en dag. For folk som til vanlig har spist mye usunn og ferdigprodusert mat med stort karbohydratinnhold, vil det å gå over til å lage maten fra grunnen av med gode, ferske råvarer i seg selv gjøre en stor forskjell. Bare det å være bevisst på hvor mye karbohydrater (sukker) som er tilsatt ulike matvareprodukter vil kunne føre til et bedre kosthold.

Fordi vi hele tiden blir pumpet ørene fulle med at grovt brød og knekkebrød er sunt, så skjønner vi ikke at alt brødet, pizzabunnene, hamburgerbrødene, potetene, risen og pastaen vi spiser i store mengder faktisk er de største kildene til fedmeproblemene. Inntak av store mengder av slike produkter fører til at sukkerbehovet og sulten stiger. Så faller man da for andre søte fristelser som gjærbakst med sukkerglasur, godterier, sukkerholdige drikker som brus og juice etc.

Dersom man har et moderat inntak av karboydrater, erstatter med naturlig fett, som smør, fløte og rømme, samt gode proteinkilder (fisk, kjøtt, og ikke minst egg) vil man kjenne seg mett lenge, og man spiser naturlig mindre mengder mat. Et slikt kosthold fører til vektreduksjon hos overvektige, og kan også ha en gunstig effekt for tynne mennesker som ikke klarer å legge på seg.

Dersom man lever et liv med mye ferdiglagde produkter får man i seg veldig mange flere karbohydrater enn man bør. Bare for å nevne Ketchup, så inneholder det 20.7 g karbohydrat per 100 g vare hvorav hovedparten er sukker. Så “Ketsjup” sammen med alt mulig annet av karbohydrater er faktisk ikke “ålreit”, men jeg skjønner Kari Jaquessons intensjon med tittelen: Dersom du lager sunn hverdagskost til barna dine, er det ikke så farlig med noen få striper ketchup på ulike retter. Men en god tomatpuré kan gjøre samme nytte som smakstilsetning i maten, og den innholder under halvparten så mange karbohydrater.

Flere av kapitlene i boka er svært gode, og jeg berømmer oppfordringen til å tenke seg om ved bruk av ferdiglaget mat, men det er altså ikke bare innholdet av ulike E-stoffer, smakstilsetninger  og konserveringsmidler  det er viktig å være oppmerksom på, men alt det unødvendige sukkeret – venn deg til å lese varedeklarasjonen og merk deg innholdet av karbohydrater i varen.

Kapitlet om fett er dessverre basert på gammel kunnskap og myter. Ja, det ér en myte at naturlig fett som kremfløte, seterrømme, ekte smør og ost er usunt og farlig for kroppen. Det er det store inntaket av karbohydrater som fører til at fettet lagrer seg i kroppen. Dersom du spiser moderate mengder med karbohydrater kan du godt bruke fløte i sausen og spise en god del ost. Det er ostekjeksen du blir fet av ikke osten…

De psykologiske rådene Kari Jaquesson kommer med når det gjelder å ikke følge barnas lyster og uvaner synes jeg er gode. Det er viktig å ha et nøkternt og trygt forhold til mat, og ikke spille på følelser for at barnet skal spise det ene eller det andre. Og det er utrolig viktig å aldri tvinge barn til å spise. Da vil barnets matvegringsproblem bare øke.  Dessverre er det mange foreldre som gjør spisingen til et stort problemområde ved å være alt for fokusert på at barnet ikke spiser slik de ønsker. Sultne unger spiser som regel det de blir tilbudt, og har man innarbeidet gode kostholdsvaner i hverdagen blir det naturlig for barnet å spise variert. Ofte er foreldre mer bekymret enn nødvendig for at barnet ikke skal få i seg nok mat, de glemmer ofte at små barn ikke trenger så store mengder mat.

Jeg liker også svært godt mange av de reglene som er oppført i boka, som f.eks. de fire reglene for hvordan du bygger opp en middag på side 67. Dette er kreative og smarte råd for å få barna interessert i måltidene og aktivisere dem til deltakelse.

Det er mange flotte og spennende oppskrifter i boka med enkel og god forklaring. Det er ekstra krydder at det står små tips og anekdoter på sidene i tilknytning til oppskriftene. Boka er svært lekkert illustrert med delikate bilder. Jeg blir abosultt inspirert og kommer til å prøve mange av oppskriftene, men vil nok utelate en god del av karbohydratene i form av brød, poteter, pasta og ris.

Fedme og slanking er vår tids svøpe

Til tross for myndighetenes kostholdsråd blir vi fetere og fetere. Og hva går så myndightenes råd ut på? Jo spis magert i betydningen lettprodukter, unngå fett, spis grovbrød, og så mye som fem frukter om dagen… Likevel, pila peker bare oppover. Sammenlikning av vektall fra flere tiår tilbake viser at vi blir tyngre og tyngre. Det er en økning i svært fete personer – de som veier 100 kilo og mye mer.

Fedme fører til lav aktivitet som igjen fører til økt vekt og flere typer sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk osv. Særlig diabetes 2 er i sterk økning, og stadig flere mennesker må ta medisiner for denne sykdommen. Det merkelige er at det finnes en metode for å gå ned i vekt og for å begrense bruk av medisiner og insulin. En metode som ble oppdaget allerede på 1930-tallet av en lege i Østerrike. Han behandlet sine pasienter med dette og skrev en bok om temaet. Det handlet om en spesiell sammensetning av kosten som førte til vektreduksjon og reduksjon av høyt blodsukker, ja den førte til at folk kunne leve videre uten å bruke så mange medikamenter bl.a. mot sukkersyke.

Metoden er enkel og faktisk veldig behagelig. Hovedprinsippet er at man reduserer antall gram karbohydrat til et minimum, og øker tilsvarende med fett. Ved å holde karbohydratinntaket på ca 20 gram per dag og spise en god mengde proteiner og desto mer fett så kommer kroppen i en tilstand som kalles for ketose. Den starter med å forbrenne lagret fett. Når man spiser på denne måten er man behagelig mett, det er antakelig fettet som gjør at man er mett, man får mye mindre behov og lengsel etter søtsaker.  Folk som har slitt for å redusere vekta opplever plutselig at de går mye ned i vekt, og de får etterhvert bedre helse. Mange kan til og med kaste medisinene de bruker mot f.eks. diabetes.

Denne metoden har som sagt vært kjent svært lenge, og det er flere leger som har funnet ut at et slikt kosthold fører til bedre helse, og har behandlet mange pasienter etter disse prinsippene. Likevel fortsetter såkalte kostholdseksperter og myndigheter å råde folk til et kosthold som til syvende og sist tar knekken på dem med overvekt og høyt medisinforbruk. Det er veldig rart! Jeg skulle ønske noen kunne forklare meg hvorfor det er slik. 

Lavkarbodietter virker, det er det utallige eksempler på med utrolige historer fortalt av mennesker som har slitt med et stort overvektsproblem, og prøvd de fleste slankekurer uten å klare å gå ned. Og har de gått noe ned, går de fort opp igjen, fordi kurene de prøver er stort sett sultekurer som det er et slit å gjennomføre, og som oftest – om ikke alltid – fører til at kiloene kommer på igjen når man begynner å spise normalt. Dersom du legger om kostholdet til et lavt inntak av karbohydrater og høyt fettinnhold vil du klare å slanke deg, og beholde vekten etterpå. Det handler om å ta et valg, og prøve å følge nye prinsipper for hvordan kroppen din skal ernæres. 

For meg ble det et livsviktig valg: skulle jeg akseptere at kroppen min var i ferd med å bli syk av diabetes og derfor starte med medisinering, eller skulle jeg prøve en siste utvei – legge om til lavkarbokosthold? Valget var egentlig ikke vanskelig i det hele tatt. Det var en stor overraskelse at det faktisk var så lett å spise etter de nye kostholdsreglene, og at vekta endelig beveget seg nedover. Legebesøket etter noen uker på nytt kosthold overbeviste meg om at det var et riktig og viktig valg!

Kosthold med lavt innhold av karbohydrater – lavkarbokosthold – kan gjennomføres på ulike måter, og det finnes flere kostholdsfilosofier som gjelder, bl.a. Atkins-dietten, Fedon Lindberg, m.fl. Det er også skrevet flere bøker om temaet, men dersom du vil starte med lavkarbo for i første rekke å slanke deg, vil jeg anbefale å skaffe “Slank med ketolysekuren” av Torkil P. Andersen. Det er en veldig enkel og oversiktlig bok som forklarer kostholdsprinsippene på en lettfattelig  måte. Den har også oppskrifter som er enkle å følge. Torkil P. Andersen er lege og har selv brukt kostholdsprinsippene for å gå ned i vekt og forbedre helsen sin.

Er det egentlig mulig å løse problemene i eldreomsorgen?

Dette evige valgkamptema som debatteres heftig i hver eneste valgkamp, men som aldri blir løst uansett hvilke partier som sitter med makta. Hvorfor er det ingen som setter dette tema inn i en større sammenheng? Handler det ikke om demografiske tall, hvor mange gamle skal ha omsorgstilbud? Hvor mange omsorgsarbeidere er nødvendig?

Det er frustrende å høre på dueller som den i går kveld mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. De får det til å høres ut som om det eneste som skal til er å bygge flere hus å putte de gamle inn i. Siv anklager Jens for ikke å la private komme til. Det er stor og ledig kapasitet i byggenæringen for å bygge mer, samt  ferdige omsorgsbedrifter som står tomme, sier Siv. 

Jens hevder at regjeringen har puttet et svimlende millionbeløp inn i eldreomsorgen. Har ikke disse millionene virket i det hele tatt? Og er det sant at kommuner nekter private leverandører av omsorgstjenester å komme til, fordi det finnes et tak for hvor mange slike institusjoner som skal brukes?

I disse finanskristider burde man jo bruke penger på omskolering og få loset flest mulig inn i trøste- og bæreyrkene slik at det blir nok omsorgshender per eldrehoder. Jeg er så dum at jeg tror at innvandrere kan være en uutnyttet kjemperesurss. Kan det virkelig være så veldig vanskelig? Og imens sitter de gamle stuet vekk på triste rom med liten kontakt og menneskelig omsorg – ja med unntak av akkurat nå i valgkampen da, for da får de besøk av politikerkverulantene som er på stemmefiske og lover gull og grønne skoger atter en gang…

Madame de Pompadour

Madame de Pompadour (1721 – 1764) ble 42 år og fire måneder gammel, men klarte gjennom et forholdsvis kort liv å få stor makt og innflytelse i Frankrike. Hun kom fra et velstående, borgerlig hjem og en innflytelsesrik familie. På den tiden var Frankrike et svært klassedelt samfunn med klare regler for hvilke familer som kunne omgås hverandre og hvem som fikk delta i hofflivet i Versailles.

Jeanne Antoinette Poisonne var  hennes opprinnelige navn. Tittelen Madame de Pompadour fikk hun etter å ha kjøpt et geveskap. Hun ble siden adlet under dette navnet.

Som ung var Madame de Pompadour  svært vakker og omsvermet. Hun fikk en god utdanning og ble etterhvert gift med en passende ektemann (som hun formelt var gift med til sin dødsdag), men det er som Kong Ludvik XV’s elskerinne hun er mest kjent. Hun bergtok kongen som ble hodestups forelsket i henne og tok henne til sin offisielle  elskerinne. Da var hun 23 år og han var 33. Kongen var en svært ensom og innesluttet mann til tross for alle mennskene han omga seg med ved hoffet. Det sies at han ikke likte å se nye ansikter og likte seg best sammen med noen få fortrolig.

Madame de Pompadour ble hans store kjærlighet og ga livet hans et nytt innhold. Til tross for at hun var en vanlig kvinne fra borgerskapet klarte hun å få kongen interessert i seg. Samtiden beskrev henne som svært vakker og intellignet.

Hun skal ha hatt helt spesielle øyne som det ikke lot seg gjøre å gjengi korrekt på portretter.

Kong Ludvik XV var på denne tiden en stor og flott mann som også ble beskrevet som en vakker mann. De to ble svært forelsket i hverandre og måtte navigere gjennom et sett av regler og moralnormer for hvordan de kunne tilbringe livet sammen. Det var akseptert at gifte folk hadde utenomekteskapelige forhold, både blant borgerskapet og de adelige. Det var viktig å være korrekt gift selv om man hadde en elsker.

Madame de Pompadour fikk flytte inn på Versailles i en egen leilighet med en egen inngang til kongens leilighet. Etterhvert fikk Madame de Pompadours tanker og meninger stor innflytelse på hofflivet i Versailles. Hun bestemte det meste, samtidig som hun kjøpte og bygde flere slott der hun innredet etter datidens mote. Hun er særlig kjent for rokokkostilen.

Hun fikk også stor inflytelse på Frankrikes politikk. Det sies at hun i noen år i praksis fungerte som Frankrikes statsminister. Ofte måtte hun gå i bresjen med upopulære bestemmelser, fordi kongen vegret seg. Hun må ha vært en svær intelligent og klok kvinne som gjennom lang tid fikk den inflytelsen hun hadde. Det var vanlig at kongen kastet ut sine elskerinner etterhvert som han gikk lei av dem, og så skaffet en ny som fikk leve i pomp og prakt ved hans side på slottet. Men det merkelige er at han ikke gjorde dette med Madame de Pompadour. Da hun og kongen sluttet å ha seksuell kontakt fikk hun likevel bli, selv om kongen fikk nye elskerinner. Hun sto nok også bak valget av nye damer, og styrte det slik at ingen andre kvinner fkk innflytelse over kongen. Det var Madame de Pompadours selskap kongen søkte til middager og kveldskos.

Herman Lindquist har skrevet en svært lettlest og interessant biografi om Madame de Pompadour som utkom i 2009. Der beskrives det outrerte og spektakulære livet ved hoffet i Versaille og hvordan datiden så på forholdet mellom Kong Ludvik XV og Madame de Pompadour. Den kan leses som en spennende roman og anbefales på det sterkeste.

25% MOMS er alt for mye!

Så er det i gang igjen – hetsen mot håndverkere og bygg -og anleggsbransjen. En mann ble nylig dømt til fengsel for å ha bestilt håndverkere og betalt svart: http://e24.no/lov-og-rett/article3192411.ece

Det blir stadig vanskeligere å få tak i skikkelige håndverkere som kan yrket sitt. Er det noe rart? Det er blitt mye mer komplisert å ta utdanning/opplæring innen håndverksyrker. Fagopplæringen er blitt teoretisert og generalisert. Yrkene er slitsomme, og det er vanskelig å få fast jobb eller drive sitt eget firma. Dersom du driver for deg selv blir du dynget ned av overbyråkratisk papirarbeid for dokumentasjon, godkjenning og ikke minst avgiftsbelagt. En tømrer, rørlegger eller skytebas bruker alt for mye tid på papirarbeid istedet for å utføre sitt praktiske arbeid. Er det rart folk må vente lenge på å få en håndverker?

Det er heller ikke rart at det blir dyrt. Tid er penger, og med påslag av alle avgifter som skal betales så blir kundene presentert en regning som ofte får dem til å miste puste, er det da rart at noen blir fristet til å spørre om de kan få betale svart? De fleste seriøse håndverkere tar sjeldent svart betaling, fordi det er problematisk, og fordi det ikke lønner seg i lengden. Likevel er hele gruppen av bygg- og anleggsfolk stigmatisert i medienes og myndighetenes øyne. Med jevne mellomrom meldes det om iherdige byråkrater i skatteetaten som er på jakt etter syndere som skal tas. Samfunnet kan skylde seg sjøl for at det tæres på håndverkere og at de blir en stadig mindre gruppe.

Senk momsen kraftig, eller fjern den for bygg- og anleggsbransjen!
Bygg- og anleggsbransjen er ofte et barometer på samfunnets økonomi. I dårlige tider går det først utover bygg- og anlegg. Det er der oppsigelsene og konkursene kommer først, også nå i disse finanskrisetider. Det er viktig å holde bygg- og anlegg i gang fordi dette har ringvirkninger for andre bransjer. I stedet for å hetse og forfølge næringen med påstander om svart arbeid, kunne jo regjeringen/stortinget tenke gjennom om momsprosenten kunne senkes, eller til og med fjernes for hele næringen. 25% moms er grådig mye! En gang i tiden var faktisk bygg- og anleggsbransjen fritatt fra moms! http://no.wikipedia.org/wiki/Merverdiavgift 

Sammen med noen få andre land har Norge størst momsprosent. Momsen er statens største inntekt ved siden av skatt. Og det er ikke slik at de rikeste betaler mest til samfunnet. Debatten rundt Stein Erik (Rimi) Hagens surmulende utspill om at han må flytte til Sveits er en avsporing. Det er så få millonærer i Norge at de få prosentene de bidrar med er peanuts i forhold til hva vanlige, gjennomsnittsavlønnede folk i Norge betaler inn til felleskassa – i tillegg til all momsen vi hele tiden betaler for alle varer og tjenester vi er avhengig av.

Bokomtale: Spennende thriller – Lucifers evangelium

Tom Egeland har levert en svært spennende thrillerroman. Lucifers evangelium har ingredienser som spenner vidt i fantasi, og har sin styrke i at den er svært kunnskapsbasert. Dette er boka for deg som lurer på om det finnes andre forklaringer til fenomenet kristen tro, og bibelske fortellinger. Hvem var egentlig Satan eller Lucifer? Hva opplevde egentlig de menneskene som skrev ned bibeltekstene?

Det starter med at et gammelt manuskript blir funnet i hendene på et skjelett. Manuskriptet er vanskelig å tyde, og flere vitenskapsfolk over hele verden involveres for å finne ut av det. Også den norske antihelten, arkeologen  Bjørn Belto, blir dratt inn i en virvelvind av mystiske hendelser som kan spores til manuskriptet som noen tror er Lucifers evangelium. Merkelig nok er også CIA interessert…

Det viser seg at det også i 1970 ble funnet et liknede manuskript. Den italienske teologiprofessor og demonolog, Giovanni Nobile, fikk tak i det og romanen dreier seg også mye om hva som hendte den gang. Mord og kidnappinger ser ut til å følge i kjølevannet av disse mangetusenårige skriftene. Historien er mesterlig flettet sammen med faktaopplysninger som er egnet til å sette både tro og historie inn i en ny sammenheng. Mysteriets løsning er middels talt oppsiktsvekkende.

Lucifers evangelium er et funn av en bok som tilfredstiller en kresen bokelsker ved intens spenning, intelligente sammenhenger og interessant faktastoff.

Jeg twitrer altså er jeg…

Twitter er det nye nå. Det er der du må være for å bli sett og hørt i sosiale medier. Twitter betyr (fugle)kvitter på engelsk. Symbolet for twitter.com er en liten fugl. “En liten fugl hvisket meg i øret”, sa man før i tiden da man fikk høre noen nytt om folk og fe.

Sosiale medier er en måte å kommunisere og forlyste seg på som er i sterk økning. Så mange som godt og vel 1,5 mill. nordmenn er på facebook, og de fleste er innom profilen sin daglig for å oppdatere og lese om sine venners gjøremål. Trolig har slike sosiale medier tatt over mye for ørkesløs TV-titting. Det er mye artig å gjøre på facebook, som spilling, ta quiz mm. Dessverre får en si, så har vel dette tatt mye over slik at facebook nærmest spammes ned av ulike applikasjoner og fjas.

Sosiale medier har utviklet seg raskt over en ganske kort periode. For bare noen få år tilbake var det uvanlig at folk brukte noe annet enn e-post, eller tittet på nettaviser og kanskje fant noen andre spesialiserte nettsteder med nødvendig informasjon. Etterhvert som nettsteder ble mer utviklet med forum der du kunne skrive inn dine meninger, og også selvsagt diskusjoner på nettavisenes sider, så deltok stadig flere på nettet. Så kom Blink på Dagbladets nettside. Der kunne du opprette en profil med bilde og skrive om dine interesser. Der fikk  du venner og kunne date litt eller bli medlem av en gruppe der du kunne diskutere ulike interesser.

Deretter var det store å ha blogg på VG-nett. Dette var et livlig nettsamfunn med mulig størst topp  rundt 2006 – 2008. Her var det mange som fikk profilert seg ved å fortelle alt mulig fra eget liv, dele interesser som smykkelaging, eller skrive provoserende ting som skapte lange debatter. For flere av VG-bloggerne var det viktigste å skape seg en profil og få flest mulig treff og diskusjonsinnelgg på bloggen sin. Det gjeveste var selvsagt å få plass på VG-netts forside. Og VG-nett profitterte sterkt på kontroversielle innlegg, gjerne alt fra selvskadere til sex-beskrivelser.

Men så kom facebook – og ble en farsott. Det tok nok “rotta” på VG-blogg.  I tillegg endret VG-blogg mye, slik at mange gamle travere ikke orket å delta mer. De fleste av bloggerne som fortsatt ønsket å formidle noe, flyttet sine blogger til andre steder.

Det er tydelig at ting går i bølger, noe er populært i en periode før noe annet overtar, men den røde tråden i dette er at folk har mulighet til å skape seg en profil og formidle egne tanker og meninger på mange ulike måter på internett. Flere og flere nettsteder tilbyr muligheter for å koble seg til andre personer, skape nettverk. Det hele handler om å få litt oppmerksomhet, vise hvem en er. Dette er flott i mange sammenhenger hvor en ønsker å komme i kontakt med andre som har like interesser.

De sosiale mediener er blitt så avanserte at du enkelt kan laste opp bilder og videoer for å dele det med andre. Men tilbake til det jeg startet med - twitter. Dette er den nye måten du lett kan komme i kontakt med folk, og dele linker og si hva du mener. Det er en forenklet  form for blogg. Du har bare 140 tegn til rådighet til hver melding. Twitter brukes mye av journalister og andre skrivende folk.

Men så skal vi ikke glemme at for å kunne delta i sosiale medier så må du ha et visst kunnskapsnivå, du må ha en datamaskin og kunne bruke denne. Muligens er vi blitt så avhengig av sosiale medier at vi glemmer å være sosial i gammel forstand ved å ringe og besøke hverandre. Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg framover de nærmeste årene. Forhåpentligvis vil dette øke tilgjengeligheten og demokratisk deltakelse på ulike samfunnsnivåer.

Historisk vedtak

På Arbeiderpartiets landsmøte ble det vedtatt å gjøre tannbehandling gratis på lik linje med andre helsetjenester. Tro meg, eller ei – dette kommer Arbeiderpartiet til å få mange stemmer på!

Tannbehandling er en dyr affære i Norge. Vanlig kontroll av tenner med enkel reparasjoner av karies er dyrt nok i seg selv, men må man gjøre større ting flyr tusenlappene. Også folk som lider av andre sykdommer som direkte fører til problemer med tannhelsen må betale av egen lomme.

Det finnes mange mennesker i Norge som har fått sine liv ødelagt av dårlige tenner uten å ha råd til å få utført de behandlinger og satt inn de protesene som er nødvendig for å fungere i hverdagen.

Mysteriet Vidkun Quisling

Det er snart 64 år siden Vidkun Quisling ble henrettet for landsforræderi. Det skjedde 24 oktober 1945. Da hadde hans kone, Maria Quisling, forgjeves søkt både konge og regjering om benådning. Men, nei, fullbyrdelsen av dødsdommen mot Quisling måtte skje. Det norske, kuede folket trengte hevn og oppreisning. Maria Qusling fikk ikke en gang ta avskjed med sin mann før han ble skutt. Tidspunktet måtte holdes hemmelig. Men Vidkun Quisling fikk aledning til å skrive et avskjedsbrev til sin kone, og la ved en lokk av sitt hår. 

Ektefellene brevvekslet hyppig mens han satt og ventet på dødsdommen. Brevene avslører en stor hengivenhet mellom dem.

Det har vært skrevet og sagt mye om Vidkun Quisling, og det meste har selvsagt handlet om hans styring av Norge under krigen og Nasjonal Samling som han startet flere år før krigen. Det har også vært sagt mye om hans personlighet, men det er få som har fortalt hele hans historie. Det er også få som kjenner til hans arbeid for hungersnød og flyktninger i Russland sammen med Fridtjof Nansen på 1920-tallet. Et arbeid han høstet mye anerkjennelse for.

En annen og mer dunkel side ved Quislings liv er hans forhold til kvinner. Det sies at han som ung var en svært klumsete og sjenert gutt overfor det annet kjønn. Han var ingen munter ungdom som deltok i fest og morro, han likte best å være for seg selv og lese og studere i bøker. 

Likevel havner han opp med to koner, to vakre russiske kvinner som til og med bodde sammen med ham i en periode. Hans første kone, Alexandra, var bare 17 år da hun ble gift med Vidkun Quisling. Han var 35. Quisling var svært forelsket i sin unge, vakre hustru, men det skulle likevel ikke gå lang tid før han traff en ny vakker, russisk kvinne som han også falt hodestups for. Hun var noen år eldre enn Alexandra, og har nok trolig vært en luring. Det har blant annet vært helt umulig å fastslå med sikkerhet hennes fødselsdato, eller skaffe fakta om hennes barndom og familiebakgrunn før hun traff Vidkun Quisling. Selv hevdet hun at hun kom fra en adelig familie og at de ble frarøvet alle sine eiendeler under den russiske revolusjon.

Mens Alexandra var på Krim, innledet Maria og Vidkun Quisling et forhold som utviklet sg til “giftermål”. Det skulle siden vise seg at de aldri ble lovformelig viet, at Vidkun Quisling formelt kun ble gift én gang – med Alexandra. Men Maria Quisling hevdet all sin levetid at de ble gift den 10. september 1923, men noen vielsesattest er aldri blitt funnet til tross for at paret har tatt vare på utallige andre uviktige dokumenter fra den tiden.

I 1924 ble Alexandra Quisling forlatt alene på et pensjonat i Paris, men det utrolige er at Maria kommer og bor hos henne i en periode. Det er mange mystiske omstendigheter rundt forholdet mellom de to kvinnene, og hvordan Maria trolig har vært en slu drivkraft bak det hele og skjøvet Alexandre ut i det uvisse. Hennes historie ender med at hun reiser langt vekk og får annulert sitt ekteskap med Quisling flere år senere. Hun har i samarbeid med sin amerikanske ektemann fortalt sin historie i en biografi som kom ut på slutten av 1990-tallet.

Maria Quislings liv etter mannens død var ingen dans på roser. Hun måtte unngjelde for sitt luksuriøse liv på Gimle som vertinne for landets fører under krigen. Maria og Vidkun Quislings bo ble satt under administrasjon og hun måtte tigge og be for å få ut noen midler for sitt livsopphold. Det lyktes imidlertid for henne etter mange års strev og brevskriving å få utlevert mange av de verdifulle gjenstandene som hun hevdet var sine eiendeler hun hadde brakt med seg inn i ekteskapet med Quisling.

Vidkun Quisling var en forhatt mann under krigen, han sto på tyskernes side og trodde på nazismen. Det underlige er at han ikke var spesielt godt likt av tyske toppfolk heller. Mange oppfattet ham som en latterlig person med høytravende tanker om seg selv og det ariske folk.

Det viser seg imidlertid at man skal lete lenge for å finne direkte nedsettende og brutale uttalelser om f.eks. jødene fra Quisling selv. Han levde på en måte i sin egen tankeverden og stengte det mest ute fra sitt sinn. Han trodde fullt og fast på at han skulle redde Norge ved å støtte Tyskland.

Han mente også at han hadde funnet den ultimate idé og filosofi for menneskeheten – han skrev  i mange år på sitt verk Universum – der han skulle gjøre rede for sitt syn. Dette manuskriptet ble aldri fullført, men er bevart som en mengde notater. Disse notatene er blitt systematisert og gitt ut på Arve Juritzens forlag.

Maria og Vidkun Quisling skrev svært mange brev til hverandre gjennom hele sitt samliv, brev som er bevart og som i detalj forteller mye om deres forhold. I tillegg er det også bevart almanakker der begge har notert hendelser og begivenheter. Også brever mellom Alexandra og Vidkun Quisling er bevart. Dette materialet er grunnlaget for en svært interessant bok skrevet av Arve Juritzen som er utgitt på hans forlag (nyutgivelse 2008). Mye av den opprinnelige teksten i brevene er ordrett gjengitt, og gir oss et svært spennende innblikk i deres liv, og i mysteriet Vidkun Quisling.