Lavkarbomiddag: Karbonader med salat, auberginer og eggebasert saus

Karbonadedeig skal i prinsippet vare fritt for karbohydrater, og man kan lage mye godt av det. Her er oppskrift på disse karbonadene:

Ca 500 g karbonadedeig
3 egg
3 sjalottløk – finhakket
en god slump kremfløte

Bland ingrediensene, form kaker i hånda ved hjelp av en stor skje dyppet i vann. Stek dem i smør.

Sausen lages slik:
3 eggeplommer og litt vann (ca 2 – 3 ss) vispes på svak varme til det tykner. Sausen tas av plata. Deretter tilsettes litt smeltet, avkjølt smør (usaltet) – litt etter litt. Smakstilsettes med krydder – jeg brukte litt salt og pepper og noen slumper med tomatpuré. Sausen skal så vispes til den tykner litt til på forholdsvis svak varme, den kan komme svakt i kok.

Tilbehør ovnsbakt auberginer
Det er et ypperlig alternativ til poteter. Auberginer har  kun 2 – 3 gram karbohydrat per 100 gram vare.

Og en deilig salat:
Hjertesalat, små tomater, stangselleri, agurk, fetaost. Oljen fra fetaosten fungerte som dressing.

Lavkarbo-pizza

Ferdigstekt pizza. Klikk på bildet så får du opp et stort bilde og kan studere detaljene.

…eller pizza med svært lite karbohydrater og en god del fett. En pizza du kan spise som går på LCHF-kosthold (LCHF = Low Carb High Fat).

En vanlig pizza har bunn laget med en god del hvetemel. Hvetemel inneholder masse karbohydrater. Det er derfor bunnen på denne pizzaen er annerledes enn en vanlig pizza. Her er oppskriften:

PIZZABUNN
3 egg
1 spiseskje kaldpresset rapsolje
2 – 3 dl rømme/creme fraice/tyrkisk youghurt
ca 4 spiseskje hvetekli/sammalt rug/malt linfrø
2 – 3 spiseskje soyamel
2 teskje bakepulver
ca 150 gram revet hvitost
salt, oregano og hvitløkspulver etter smak

Der det er brukt skråstreker i opplistingen av ingredienser kan du velge en av ingrediensene eller blande flere av dem. Ingrediensene blandes godt og smøres jevnt utover et bakepapir på stekebrettet. Denne porsjonen skal dekke et vanlig stekebrett. Bunnen stekes midt i ovnen på 200 grader i ca 10 min. Ta bunnen ut av stekeovnen og la den avkjøles noen minutter før du dekker den med ønsket fyll.

Pizza med halvstekt bunn og ferdig fylt før steking.

FYLL TIL PIZZA
Jeg dekket pizzen min slik: Noen striper med ketchup (Idun med grønn kork – uten sukker). En rå hakket løk, litt oppskåret tomat, piffikrydder, stekt kjøttdeig med litt hvitløk, masse revet hvitost og oregano. Hvitost (obs ekte) har ingen karbohydrater, men mye sunt fett! Ikke kjøp ferdigrevet ost, det er jukseost med farlige, vegetabilske varmebehandlede oljer.

Nærbilde av halvstekt pizzabunn før neste steking.

Det er veldig mye godt, med lite eller ikke noe karbohydrater, du kan dekke pizza med: skinke, bacon, oliven, reker osv. Du kan også blande en pizzasaus ved å bruke hakket tomat på boks som blandes med litt tomatpurè, hvitløk, eddik, kunstig søtningsstoff (anbefaler Splenda) og andre smakstilsetninger. Men husk å lese på boksene før bruk, slik at du ikke bruker tomatprodukter med for mye sukker og karbohydrater i. Til sammenlikning har vanlig ketchup 28 gram karbo per 100 gram vare, mens den med grønn kork og uten tilsatt sukker bare har 8 gram.

Ikke dekk hele pizzaen med fyllet, la det bli igjen en liten kant rundt. Denne pizzabunnen har ingen opphøyet kant og derfor kan fort fyllet og osten flyte for langt utover.

Den bunnen som ble brukt til pizzaen på bildet ble forholdsvis myk, men var lett å skjære opp i biter. Dersom du vil ha en stivere bunn må du redusere på egg og øke mengden med ost.

Nytelse

Noen ganger klaffer et måltid så fortreffelig at det blir het uforglemmelig. Hver bit du spiser smelter på tunga, og smakssammensetningen klaffer helt totalt. Vinen du drikker til er bare helt fantastisk. Den du deler måltidet med betyr alt for deg. Stunden er helt unik, livet er bare fullstendig skjønt! Det er slike øyeblikk du bestandig vil huske og ønsker å komme tilbake til. Akkurat slik var vårt siste måltid på Riche, vår yndlingsrestaurant på Gran Canaria. Der har de verdens deiligste biffkjøtt og tilbereder det til himmelske høyder!

Gran Canaria

KLIKK PÅ KARTET SÅ FÅR DU OPP ET STØRRE KART

Gran Canaria er ikke, som mange tror, den største øya på Kanariøyene. Det er Tenerife som er størst. Gran Canaria er den tredje største øya, men har størst befolkning. Gran Canarias hovedstad, Las Palmas er også hovedstaden for Kanariøyene.

Kanariøyene består av sju store øyer, og seks mindre; Tenerife, Lanzarote, Gran Canaria, Fuentevetura, La Palma, La Gomera og El Hierro. Hver av øyene har sin spesielle historie og egenart. Den minste øya, El Hierro, bruker nesten utelukkende energi fra solceller.

20 mil fra Afrika
Gran Canaria har størst tilstrømming av turister, særlig til den sydlige delen av øya der klimaet regnes for å være best og mest stabilt gjennom vinterhalvåret. Kanskje fordi øya ligger bare 20 mil fra Afrika.

Utsikt over Playa del Ingles mot Maspalomas

Folk fra de mer kjølige delene av Europa strømmer til dette ferieparadiset hver vinter for opptining og slaraffenliv. 10 millioner reisende passerer Las Palmas flyplass hvert år. Det er visst nok størst andel tyskere og briter som besøker øya, men andelen skandinaver er heller ikke liten.

Jordbrukslandskap på Gran Canaria

Ufortjent Harry-stempel
Kanariøyene og kanskje særlig Gran Canaria har fått et “Harry-stempel”, muligens forståelig, men også noe ufortjent. Spesielt Playa del Ingles har fått dette stempelet, fordi det kommer veldig mange turister hit som har bllige drikkevarer som hovedmål. Charterturismen, eller industrien, blir svært tydelig her. Men Gran Canaria har så mye mer å by på enn bare billig alkohol og soling.

“Canarios” et stolt folkeslag
Kanariene er et stolt folkeslag, som ikke er spesielt glad i å bli kalt for spanjoler. De føler seg mer innvadert av Spania enn inkludert. Språket er spansk. Ved siste opptelling (2006) var det 770 000 inbyggere på Gran Canaria hvorav 365 000 bor i hovedstaden Las Palmas. De spanske erobrerene hadde den romersk katolske troen med seg, og det er fortsatt hovedreligionen på øya.

Hovednæringen på Gran Canaria er turisme, men det eksporteres også noe jordbruksvarer. Vannforsyning er et økende problem, spesielt på grunn av stadig økende krav fra turister. Det er flere anlegg på øya som renser saltvann til bruk i husholdning og på hoteller. Drikkevann importeres og selges på flasker.

Ute ved kysten er det mange, lange og deilige sandstrender som benyttes av solhungrige turister, men landskapet har mye mer å by på for den som tør å utforske øye. Det er flere klimasoner dersom man beveger seg oppover i høyden. Gran Canaria har en unik flora, med mange blomster og trearter som kun finnes på øya.

Spansk kolonistyre
Kanariøyene var underlagt spansk kolonistyre gjennom flere hundre år, og det kom mange nybyggere fra Spania, Portugal, Frankrike og Italia. Colombus oppdagelse av Amrika på 1400-tallet førte til at Las Palmas havn på Gran Canaria ble et viktig knutepunkt. Øyene ble også plyndret med jevne mellomrom av sjørøvere, og flåter fra ande europeiske land. I Las Palmas finnes et museom over Colombus, som besøkte Gran Canaria en rekke ganger, visstnok på grunn av en kvinne.

Ficuskaktus, også kalt Mikke Mus-kaktus.

Det røde fargestoffet kochenille
Både kolonitiden og plyndringer førte til vanskelige økonomiske forhold, spesielt for Gran Canaria, men i 1825 ble et nytt produkt oppdaget, det røde fargestoffet kochenille. Det ble utvunnet fra en liten parasitt som holder til i kaktusplanter. Dette røde fargestoffet ble brukt i ulike produkter, alt fra drinker til sminke. Men allerede i 1870-tallet sank eksporten av kochenille fordi det ble oppfunnet syntetiske fargestoffer, og mange utvandret fra Kanariøyene.

Først etter Francos død på 1970-talelt ble det satset for fullt på turistnæringen som i dag er Gran Canarias viktigste næringsvei.

Mandeltre i blomstring oppe i fjellet på Gran Canaria.

Ute av verden – Karl Ove Knausgårds debutroman

Etter å ha slitt meg gjennom Karl Ove Knausgårds første bok av romanen Min Kamp, kom jeg til å tenke på at jeg har jo også lest hans første roman, debutromanen, Ute av verden. Det er noen år siden jeg leste den nå, men jeg husker den likevel ganske godt.

Som fortelling og roman står den seg langt bedre enn Min kamp, men jeg husker at jeg også synes den var veldig omstendelig i sin beskrivelse av bagateller og detaljer. Det jeg husker best etter den boka er at jeg satt igjen med en pinlig følelse av at dette kanskje hadde hendt i virkeligheten. En ung lærers forelskelse og forførelse av en av sine 13-årige elever…

Et forsøk på å etterligne Agnar Mykle
“Gang på gang blir tankene uvilkårlig ledet hen til Mykle når man leser Karl Ove Knausgårds monstrøse debutroman – til beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden, sangen om hans tvil og tro, hans usikkerhet og famlende lengsel, bylten av skjensel og drømmen om ry.” Dette skrev Øystein Rottem i Dagbadet om Ute av verden i 1998. Jeg er enig i hans sammenlikning med Mykle, det var også slike tanker jeg gjorde meg da jeg leste boka, mye av rammen rundt fortellingen er likt det Mykle skrev om i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, men der stopper nok sammenlikningen tvert.

Trolig har Knausgård lest Mykle og beunderer ham stort, men å skrive som ham – det får han ikke til. Mykles særegne humor og selvironi er helt fantastisk, og er det som gjør hans bøker helt unike, samt hans bakenforliggende menneskesyn som er mesterlig gjennomført i bl.a Rubicon som var Mykles siste roman. Mykle var også svært nærgående med virkeligheten, men klarte likvel å holde seg i fiksjonen.

En Lolita-historie
I Ute av verden tegner Knausgård opp bildet av en ung og usikker mann som reiser til Nord-Norge som lærervikar. Han forteller fintfølende og levende om barna han underviser, om utkantmiljøet han bor i, og mange tanker rundt dette. Begjæret som etterhvert dukker opp overfor en av de spinkle 13-årige elevene fyller den unge læreren med skam og motforestillinger, men han lar seg likevel rive med og ender opp med å forføre jenta. Dette er historien om en ung mann som tar det han får lyst på.

Så viser det seg altså at Karl Ove Knausgård faktisk var i Nord-Norge som lærervikar i 18-årsaldren. Det er nevnt i Min kamp nr 1, og jeg leser i VG i dag at det i Min kamp nr 2 faktisk sås tvil om den seksuelle omgangen med 13-åringen var fiksjon, men at det kan ha vært selvbiografisk. Og nå er Ute av verden utsolgt fra forlaget! Er det fordi folk elsker å lese om virkelige folks liv? Da kan jeg anbefale en haug med virkelig gode biografier, faktisk er biografiene mine yndligsbøker, men da er det fordi de personene som det skrives om har hatt et unikt og interessant liv…

Mer om Min Kamp
Og nå etter å ha minnes Knausgårds debutroman, og sammenlikningen mot Agnar Mykle, som jo har kommet fram i forskjellige sammenhenger, både for Min kamp og for Ute av verden, så slår det meg det som faktisk er forskjellen og som gjør at jeg synes Knausgårds Min kamp ikke er spesielt interessant eller god som roman. Det er det fullstendige fraværet av æresfølelse overfor andre mennesker enn forfatteren selv. Hans milelange utredning om farens siste fornedrende leveår sammen med farmoren beskrives ned til minste dritt som ligger slengt i farmorens hus, og all hans fortvilede vasking for å fjerne sporet av menneskelig fornedrelse. Men Knausgård har ingen innsikt i menneskesinnets mange vanskelige irrganger, andre enn sitt eget, han står komplett uforstående overfor alle de andre. Og da forstår jeg hvordan det er mulig å utlevere hele sin familie med all dens utilstrekkelighet og vanskeligheter, og skrive så kjedelig om det.

Knausgårds intetsigende pjatt

Bokomslaget er designet av Yngve Knausgård. Forfatterens eldre bror.

Karl Ove Knausgårds roman, Min kamp, er et merkelig norsk litteraturfenomen. Jeg stiller meg spørsmålet om en tilsvarende fortelling og med en slik skriveform i det hele tatt ville blitt utgitt i noe annet land enn Norge.

Romanserien, som skal inneholde 6 bøker til slutt, har fått stor medieoppmerksomhet fordi forfatteren skriver om seg selv og sitt eget liv. Hans familie og venner er navngitt og blir omtalt og beskrevet slik Knausgård selv har oppfattet dem på både godt og vondt.

Et helt ordinært liv
Min kamp handler om forfatterens liv fra barndom, ungdomstid og voksenliv. Ytre sett har han levd et helt ordinært liv uten de virkelig store hendelsene i en forholdsvis normal kjernefamilie. Nerven i historen er hans dårlige forhold til sin far, og hans tanker rundt dette forholdet. I bok  nr 1 handler det bl.a. om farens død og detaljer rundt hans begravelse. Men hovedinnholdet i boka er egentlig navlebeskuende beskrivelser av forfatterens eget ego og ungdomshendelser. Forfatteren bruker alt for mye plass til  beskrive helt ordinære dagligdagse hendelser ned til minste detalj. Dette gjør boka langtekkelig og rett og slett kjedelig å lese. At det går an å skrive så mye om en venting på en flyplass og det å ta fly til Stavanger er jo ganske artig – ok, han har med fortvilelse og tanker rundt farens død, men akk og ve…

En bokside fra Min kamp nr 1. Her beskrives brorens nystartede designerfirma.

Frister ikke å bruke tid og penger på de neste fem bøkene
For meg er det nesten uforståelig hvordan så mange kan være så begeistret for dette romanverket. Riktignok har jeg kun lest den første boka, men det frister rett og slett ikke å bruke verken tid eller penger på de neste fem. Det aner meg at de vil være likedan. Dette nesegruse, navlebeskuende, intimbeskriveriet interesserer meg faktisk ikke. At noen mener at det er så genialt at forfatteren bruker seg selv og sitt eget levde liv som utgangspunkt og at det er helt nyskapende, er etter min mening nonsens og reint tull! Enhver forfatter bruker sine egne opplevelser og erfaringer og skaper stoffet og sine fortellinger ut i fra det. Også Knausgård dikter når han skriver om dagliglivet i sin barndom, eller ungdom, særlig når han beskriver små bagateller i detaljer, slikt er det nemlig ingen som er kar om å huske om de ikke da har skrevet en detaljert dagbok gjennom hele sitt liv.

Uinteressante detaljbeskrivelser
Det er selvsagt viktig å beskrive situasjoner og intereriør på en slik måte at leseren oppfatter miljøet, tidsånden og stemningen fortellingen foregår i, men her er det for mye av dette, og derfor oppleves store deler av boka som pjatt. Stor romankunst og god litteratur er det ikke. Mitt håp om en ny Agnar Mykle, ble absolutt ikke innfridd. Jeg fatter heller ikke hvorfor det skal være et poeng å bruke sitt eget navn og familie og venners navn. Det blir jo bare pinlig! Noe av det morsomste en forfatter gjør er vel å dikte opp unike navn på sine figurer, slik for eksempel Agnar Mykle gjorde. Hvordan kan en helt ordinær og kjedelig Karl Ove Knausgård måle seg med en Ask Burlefot?

En kjedelig biografi
Karl Ove Knausgård har skrevet en kjedelig biografi over et helt ordinært liv, og prøver å utgi det som en roman. En annen som har gitt ut sin biografi med fortelling fra barneår og ungdomsår, er Aslam Ashan. Hans fortelling er drivende godt fortalt, og hendelsene treffer deg i magen som knyttneveslag. Den boka er mye mer høyverdig litteratur enn det mølet Knausgård har prestert. Igjen må jeg undre meg over den bejaende og beundrende omtalen han har fått av litteratureliten. Trolig handler det om at Knausgård, som selv har studert litteraturvitenskap, har “lest” miljøets koder og klart å treffe et behov hos denne merkelige akademiske gjengen, slik at de hauser hans romanverk opp i skyene – et klassisk tilfelle av “Keiserens nye klær”!

Høvdingen fra Pakistan som fikk Kongens fortjenstmedalje i gull!

I mange år har Aslam Ashan vært med i den offentlige debatten i Norge, og han ble vår første, kjente innvandrerpolitiker. Han har vært et aktivt medlem i Det norske arbeiderparti, og har hatt verv i Lørenskog kommunestyre siden 1983.

Aslam Ashan har alltid hatt et sterkt engasjement for integrering og har vært en utmerket talsmann for innvandrere i Norge. Men han har også hatt ulike innspill på andre viktige samfunnsforhold som behandling av de eldre, skole- og utdanning, kjønnsdebatt med mer.

Julekveld for enslige
Hans sosiale engasjement har gått utover det sedvanlig ved at han har vært arrangør av tradisjonell norsk julefeiring for enslige i Lørenskog siden 1990. Hans julearrangement har vært svært populært og fulltegnet hver eneste julaften i 20 år. Siden han er troende muslim er det mange som har stilt spørsmålstegn ved at han har laget en tradisjonell og kristen, norsk julefeiring. For meg framstår dette som det fremste av toleranse og medmenneskelighet. Etter å ha lest boka hans, Regnbønnen, forstår jeg også enda bedre hans beveggrunner.

Regnbønnen – et liv i kontraster
I 2007 ga Aslam Ashan ut boka, Regnbønnen – et liv i kontraster. Han skildrer sin barndom i den fattige landsbyen, Ohjarian, i Punjab-provinsen. Det er svært levende fortalt hvordan familen måtte kjempe for å overleve under tørkeperioder og vanskelige forhold. For en bortskjemt nordmann som aldri har kjent ekte sult på kroppen er det jo nærmest uforståelig hvordan familien kunne overleve på litt ris og skummet melk.

Kanskje det mest interessante og viktige ved boka er den levende innsikten Ashan gir oss om hvordan forholdet mellom menneskene er i landsbyen, om tro og håp, og samhold. Beretningen om hvordan han hadde det på skolen, og de valgene han må foreta for å redde sin familie ut av fattigdommen som barn er rett og slett gripende.

Aslam Ashan får svært godt fram likhetene mellom muslimsk og kristen tro, og det er slett ikke vanskelig å finne sammenlikninger med hvordan det faktisk må ha vært i vårt eget bondesamfunn før i tiden. Nestekjærligheten som står så sentralt i kristendommen, er nok ikke så ukjent for muslimer som mange av oss liker å tro. Kanskje, når det kommer til stykket, har de mer å gå på enn oss. Spesielt hvordan vi tar oss av de eldre her i landet illustrerer vel at nestekjærligheten i enkelte tilfeller er helt fraværende?

Barn fra Pakistan. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk folkemuseum

Kom til Norge i 1971
Aslam Ashan hevder at en rekke tilfeldigheter førte ham til Norge, og i 1971 havnet han på Romerike. Hans møte med Norge og norsk kultur er artig lesning, spesielt hans møte med de frigjorte norske kvinnene som gikk halvnakne rundt omkring! Jeg ler når jeg tenker på det samfunnet vi hadde i hippitidas Norge tidlig søttitall, og hvilken eksotisk og fremmed blomst Ashan må ha vært. Han forteller varmt og takknemlig om de menneskene som tok i mot ham og som lærte han mye om det norske samfunnet. Særlig hans møte og bekjentskap med den eldre kvinnen, Cecilie, er betagende lesning. Hvordan kunne en kvinne leve hele sitt liv uten å være gift? Hadde hun ingen familie som kunne finne en god ektemann til henne? Var hun fra en fattig familie som ikke klarte å skaffe henne en medgift? Spørsmålene i Ashans hode er utallige, og han får svar og en flott samtalepartner i Cecilie.

Aslam Ashan skriver varmt og takknemlig om det norske sosialdemokratiet og den generasjonen som kjempet fram vårt velferdssamfunn som han har fått tatt del i.

Jeg vil takke Aslam Ashan for hans interesse og deltakelse i norsk samfunnsliv, og gratulerer ham med Kongens fortjenstmedalje i gull! Den har du ærlig fortjent Og etter å ha lest boka di om barndom og kampen for tilværelsen, så er det ganske så spesielt å tenke på at du kom hit til Norge og gjorde deg fortjent til en slik ærebevisning.

Regnbønnen – et liv i kontraster, er en svært lesverdig bok, den er spennende som en roman og meget velskrevet. Den bør leses av alle som har den minste interesse for medmenneskelighet og for innvandreres kulturbakgrunn.

Hvordan sikre deg en ambulanse når det virkelig gjelder

Den tragiske saken der en kvinne på Tøyen trolig mistet livet fordi ambulansen ikke kom i tide har tatt mye oppmerksomhet i mediene i det siste.  Dette handler mer om systemsvikt enn om rasisme.

 Hovedfokuset er satt på kommunikasjonsproblemer og mulige rasistiske holdninger fra personellet ved AMK som førte til feil vurderinger. Jeg tror saken er mer komplisert. Jeg tror at de normer og interne regler som ambulansepersonell og systemet rundt dem arbeider etter fører til fatale feilvalg som like lett kan ramme etniske nordmenn som nordmenn med flerkulturell bakgrunn.

Målet er ikke å redde liv, men å spare penger!
Når du ringer 113 burde det fungere slik at en bil blir sendt, nærmest uansett hvordan du ordlegger deg. Men slik er det ikke, de som sittter og mottar telefonen har et helt sett med sjekkerutiner hvor hensikten faktisk er å avvise deg. Deres målsetting er ikke å redde liv, men å spare penger! Denne holdningen kom svært tydelig til uttrykk i Tøyen-saken, der stemmen i telefonen faktisk påstår at “det trolig er en bagatell” til tross for at enhver som hører lydklippet skjønner at det er et desperat menneske som har sett døden i hvitøyet som ringer.

AMK-folka er så drillet på å spare penger og unngå å sende ut biler at de er blitt helt kyniske og “hører” ikke lenger hvordan nøden skriker dem i ørene.

Til minne om Lill Falling som ikke fikk ambulanse i tide.

Min mor fikk ikke ambulanse i tide
Jeg har selv opplevd å ikke få ambulanse når det virkelig sto om livet. Min mor måtte vente 6 timer før ambulansen endelig kom. Hun hadde fått slag, og fikk deretter hjertestans etter at hun endelig ankom sykehuset. Hun ble gjenopplivet for å lide seg gjennom 6 uker før hun døde. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at dersom ambulansen hadde kommet med en gang så kunne hun kanskje ha levd lengre, og blitt spart for lidelser.

Feilen jeg gjorde var at jeg var for forklarende, og trodde poenget var å gi mest mulig informasjon om min mors helsetilstand og hvilken forfatning hun var i. Det førte til at jeg ble henvist til fastlege. Fastlegen var ikke å treffe, så vi måtte ta kontakt med legevakt, som ikke hadde tid til å komme med det samme for å sjekke min mors helstilstand. Da det endelig kom en lege for å sjekke henne, var det trolig for sent. Skaden var skjedd og hendelsesforløpet gikk sin gang med dødlig utgang etter 6 uker.

Si minst mulig når du ringer 113
I ettertid har jeg lært – av en lege – at du skal si minst mulig til dem på 113, du skal bare si at det er svært alvorlig, og at du ikke får kontakt med pasienten. Da kommer de med en gang! Jeg vet det nå, jeg skal gjøre det på riktig måte neste gang, selv om jeg er aldri så redd og stressa, skal jeg huske dette. Jeg har ikke råd til å miste flere av mine kjære på grunn av systemsvikt.

Har du lest Knausgård?

Karl Ove Knausgård vant Brageprisen i 2009

Han er på alles lepper for tiden. Denne Karl Ove Knausgård som har påbegynt et romanprosjekt på seks bøker, hvorav tre allerede er utgitt, og tre er under arbeid.

Jeg har ikke lest den første boka ennå, men den ligger på vent.

Stor interesse fra litteraturkritikereliten
Bokprosjektet er allerede mye omtalt og diskutert av ulike lesere og litteraturinteresserte. Knausgård har tydeligvis truffet noe – kanskje noe helt spektakulært og nyvinnende, eller rett og slett bare skrevet en drivende god tekst. Det vet jeg ikke ennå, før jeg selv får lest boka. Men jeg har altså allerede lest mye om boka, og jeg får vel nærmest et inntrykk av at det for litteraturkritikereliten nå er utrolig viktig å mene noe om Knausgård, nærmeste hva som helst vil de mene og påpeke. Jeg synes diskusjonene og meningene noen ganger virker helt absurde og innviklede. Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt forfatteren er for personlig og privat eller ikke. Mange henger seg opp i om Knausgård blir alt for intim og utleverende overfor sine nærmeste. Det interesserer meg egentlig svært lite dersom teksten forteller noe viktig og har litterær verdi.

Agnar Mykle skapte store overskrifter med sin roman "Sangen om den røde rubin" i 1956. Han ble anklaget for det pornografiske innholdet, men trolig var det samfunnstoppers gjenkjenning som var hovedproblemet.

Agnar Mykle
At det kan være intimt og vanskelig for eventuelle berørte  er en god påminnelse om hva som skjedde her i landet for mange år siden – vi skal tilbake til 1956 da Agnar Mykle måtte gjennom en lang og pinlig rettssak for sin roman “Sangen om den røde rubin”. Den gang var det også hevdet fra flere personer at de var klart gjenkjennbare, og at de ikke ville finne seg i slikt. Agnar Mykle ble pint gjennom en langvarig og mye omtalt rettsak, men ble til slutt frifunnet.

Saken ødela trolig forfatterens skriveglede og energi. Han ga bare ut én roman etterpå – Rubicon i 1965. Resten av livet egnet han til dukketeater. Etter hans død ble det funnet mange kasser med upubliserte notater og manuskripter. For meg står fortsatt “Sangen om den røde rubin” som den aller beste norske roman jeg noensinne har lest. Og jeg kan ikke fri meg for å tenke hva som kunne kommet fra denne forfatterens penn om han hadde fått mer kredit fra samtiden og fått utvikle sitt forfatterskap i fred… I stedet hugget samtiden hans blomstrende tre rett ned!

Tilbake til Knausgård, som jeg håper har mer guts og ryggrad til å tåle alt oppstyret rundt seg, slik at han får fullført dette spennende bokverket.

Hva handler “Min kamp” om?
Som svært litteraturinteressert leser jeg det meste som står skrevet om nye bøker, og er nå svært nysgjerrig på hva denne “Min kamp” faktisk handler om. For det første reagerte jeg kraftig på tittelen, hvordan er det mulig å kalle en bok det samme som en annen svært berømt og beryktet mann kalte sin bok, nemlig “Mein Kampf” av Hitler? Vel, krigen er nok så langt borte i historietåka for dagens yngre forfattere at det kanskje ikke er noe poeng lenger, men dog… Så har jeg fått inntrykk av at de som kjenner seg igjen, eller som håper at de kjenner seg igjen er mennesker rundt Universitetsmiljøet i Bergen på slutten av 1980-tallet. Bare sjekk denne bloggen.

Ellers har jeg lest at romanen handler om forholdet mellom far og sønn, og vanskeligheter med å takle farsrollen i klemma mellom dagliglivets trivialiteter og sinnets lengsler. Flere har rost romanprosjektet for å sette ord på mannsrollen av i dag, og andre har kritisert dette ut i fra et feministisk synspunkt. Ja, hva vet jeg.

Skitten lesning
Den siste artikkelen jeg leste om Knausgård sto i Klassekampen i dag. “Skitten lesning” var overskriften på artikkelen, skrevet av kjønnsforskeren Wenche Mühleisen. Spennende, tenkte jeg – her kommer det kanskje endelig en god uttalelse fra en som selv har lest bøkene? Men hva finner jeg? Et sammensurium av komplisert omtale av hva andre kritikere tidligere har skrevet om romanen, det er nærmest umulig å få tak i hva hun selv mener om saken. Jeg trodde jo at det skulle bli en herlig griseslakt av mannsjåvenisme med utgangspunkt i artikkelens tittel, men nei, det var mer intetsigende preik i vanskelige vendinger. Så nå vet jeg egentlig enda mindre om hva Knausgård skriver om…

Som sagt, boka ligger her på vent, og jeg skal snart ta fatt på den. Jeg gleder meg litt til det, for man vet jo aldri – kanskje det er en ny Agnar Mykle på gang? Dere skal få vite hva jeg mener når boka er “fortært”.

Flere bilder fra “julestugu”

Jeg ble litt nostalgisk etter den siste bloggposten “Tanker i natten” – og fikk lyst til å legge ut noen flere bilder fra tidligere juler.

En julaften for ganske lenge siden

Lill Falling julaften 2005

Julestua 2005

Helene og Adele julaften 2007

Vera julaften 2007

Helene og Morten julaften 2006

Helene og Eivind julaften 2006