Bringebær og blåbær er bær som lavkarbospisere trygt kan unne seg, gjerne med en klatt pisket krem.

Dumt å tenke på friske bringebær nå midt i januar. Synes bildet er så deilig; de friske, røde bærene i den vakre lyseblå bolla i 50-talls-serviset Sissel fra Figgjo.

Som bokelsker og storleser måtte jeg ha en bokylle i stuas hjerte. Jeg ville ikke ha en vanlig, gammeldags hylleseksjon, men noe litt kult og fancy som passet inn i mitt hvite interiør.

Jeg har tidligere skrevet om en fantastisk bokhylle designet som et tre. Den ønsket jeg meg, men den er selvsagt nærmest umulig å f tak i og så dyr at det ikke er noe å tenke på…

Men på IKEA fant jeg løsninge! Billig var den også, kostet noen få hundrelapper. Den rommer MANGE bøker og magasiner. En ypperlig bokhylle for sånne som meg

Historien om Kristina fra Duvamåla og Karl Oskar fra Korpamoen er en av de vakreste kjærlighetshistorier fortalt mellom bokpermer. 

Historien deres starter i et fattig-Sverige på 1840-tallet. Karl Oskar tar over farens gårdsbruk, og fortsetter å bryte stein på stein, slik faren gjorde og som til slutt gjorde han til krøpling. Uansett hvor mye stein som ryddes vekk, nye steiner dukker opp, og det er et svare strev med å pløye marken og få til nok avlinger.

Sult og nød
Det er sult og nød, små flokker av fattingunger går fra gård til gård for å tigge noe å spise, folk har lite eller intet å avse. Været og klimaet slår feil, det blir smått med avlinger. Karl Oskar og Kristina opplever å miste sin egen datter fordi de ikke har nok mat, og fordi barnet kom til å ete av en byggmelsgrøt som sto til svelling. Barnet forspiste seg, og grøten fortsatte å ese i magen hennes til den sprakk.

Datterens død får dem til å reise
Datterens død er hendelsen som for alvor får Karl Oskar til å vurdere å utvandre til Nord Amerika. Kristina er meget skeptisk, men også hun forstår at livet muligens kan bli bedre over det store havet.

Vilhem Mobergs Utvandrerne/Innvandrerne/Nybyggerne er et storsalgent verk om Sveriges sosiale og befolkningsmessige forhold på 1800-tallet, og beskrivelsen av reisen over havet og nybyggingen i Amerika er levende og svært godt fortalt.

Filmatisert
Bøkene ble gitt ut i 1949, og i 1954 kom de ut på norsk. I 1970 – 71 ble det laget film av materialet, en fantastisk filmberetning av Jan Troell. Jeg fant igjen bøkene utgitt på norsk av Den norske bokklubben på et loppemarked, og fikk mange flotte lesestunder.

Størst av alt er kjærligheten
Tilbake til mitt utgangspunkt, kjærligheten mellom Karl Oskar og Kristina. Gjennom alle strabaser og utfordringer, mange barnefødsler og misfall, holder disse to kjærlig sammen og er alltid “de godaste venner”. For Karl Oskar er Kristina lyspunktet i tilværelsen, for Kristina er Karl Oskar den gode og sterke støtten – og ja, hun syntes også han flere ganger var en stabukk, men likevel respekterte han henne når det virkelig gjaldt.

Vilhelm Moberg har en uendelig fin måte å beskrive samlivet mellom mann og kvinne i denne historien, og jeg blir slått av hans enorme menneskeinnsikt, og naturlige måte å beskrive deres liv.

Du bør unne deg å lese dette verket på nytt om du kanskje har lest det en gang for lenge siden, eller se filmene, som også finnes til salgs på DVD. Max von Sydow i rollen som Karl Oskar og Liv Ullmann som Kristina har gitt liv til nybyggerparet, et skuespill og innlevelse som for alltid vil bli husket.

Et fantastsk innblikk i hvordan det er å måtte forlate sitt land
Både bokverket og filmene gir et fantastisk innblikk i hvordan det er å måtte forlate det kjente og kjære for å kunne få et bedre liv i et helt nytt land. Strevet for å bygge og bo og dyrke opp marka, og lykken over et land der alle mennesker er å regne som likeverdige medborgere.

Mye av det som fortelles om utvandringen til Amerika kan godt overføres til folk som må flykte fra vanskelige forhold i dag, for å finne seg et annet levelig sted på jorda. Det er rart det skal være så vanskelig å se likhetene, og behovene. De fleste ønsker bare å få leve et liv, bygge seg et hjem og jobbe for sin familie og egen lykke, men også derigjennom å bygge samfunnet.

Toril Brekkes romaner om utvandringen til Amerika
Utvandringen fra Norge og Sverige har det samme utgangspunktet, og mye er skrevet og fortalt om dette. Men da jeg leste Toril Brekkes romaner, Drømmen om Amerika (2006) og Gullrush (2008), ble jeg ganske skuffet. Jeg forstår det slik at forfatteren har lagt ned mye arbeid i forundersøkelser, og hun reiste til USA og gjennom de områdene de første norske innvandrerne dro, men bøkene hennes faller igjennom etter min smak. Hun har laget for kompliserte personfortellinger, og mye av det virker ekstra konstruert og overdrevet.

Merkelig setningsbygning
Det som plagde meg mest i Toril Brekkes bøker er en svært merkelig og oppkonstruert setningsbygning. Det ble dessverre veldig irriterende under lesningen, selv om mye av fortellingene er interessante og spennende.

Det ble derfor en lise og en god avreagering å lese Vilhelm Mobergs verk på nytt. Det er nok foreløpig, i mine øyne, den aller beste beretningen om utvandringen til Nord-Amerika.

Kronikk i Klassekampen 7. januar 2012

I en tid da mange aviser og blader skriver en masse tull om lavkarbokosthold, og nærmest nevner det i samme slengen som alle andre idiotiske slankekurer, er det prisverdig at Klassekampen trykker en saklig og velfundert artikkel av fagfolk som virkelig vet hva de snakker om!

Iver Mysterud og Dag Viljen Poleszynski har begge publisert bøker som omhandler kosthold med vekt på skadelig virkning av overforbruk av karbohydrater.

Et vitenskapelig og historisk perspektiv
De har et vitenskapelig og historisk perpektiv på det de skriver og mener. De legger særlig vekt på studier av naturfolk både før og nå, og drøfter hva slags kosthold som er naturlig for arten menneske. De mener at korn, poteter, kumelk og sukker ikke er naturlig mat for oss. Studier viser at ingen varianter av steinalderkosthold innholder like mye karbohydrater som myndighetene anbefaler, og at manglen på stivelse og sukker i slike kosthold krever at man spiser mer fett for å få nok energi.

Et dagsinntak på 10 – 125 gram karbohydrater
I sin kronikk hevder Mystrud og Viljen Poleszynski at evolusjonsforskere har anslått et dagsinntak på 10 – 125 gram karbohydrater per dag i fortidsmiljøer, med det laveste tallet i perioder med istid. Dette holdes mot ernæringsrådene som anbefaler 300 – 350 gram. De viser til at flere tusen publiserte studier har vist positive effekter  på vår fysiologi, helse og kroppsvekt ved å spise lavkarbokosthold, mens kostholdet som anbefales i de fleste vestlige land faller sammen med en eksplosiv utvikling av fedme og diabetes.

Kostholdsjournalistikken må bli mer opplysende og basert på fakta
Jeg henstiller til andre medier om å ta tak i disse opplysningene og bygge kostholdsjournalistikk rundt dette, slik at folk kan bli opplyste istedet for å bli forvirret over alle de ulike meningene om lavkarbo som sjeldent er fundert i vitenskapelige fakta.

Vi mennesker er glade i å sorterer og oppsummerer, dette kommer særlig til uttrykk ved årsskiftet. Da tenker vi på hva som hendte i det gamle året, og vi synes at vi står overfor et ubrukt og fint år som skal gi oss mye glede.

Det er fint med ettertanke. 2011 har vært et turbulent og vanskelig år for mange, hvor særlig hendelsene 22. juli for alltid vil stå som et grusomt minne for oss alle. Det ble sagt og skrevet mye rett etter terrorhendelsene som likevel ikke stemmer så godt. Vi skulle få et mer åpent samfunn, vi skulle føle mye mer samhold og vi skulle ved hjelp av vårt rosehav vise at vi ikke ville la vår norske trygghet fare, og at vårt politiske miljø skulle finne bedre ytringsformer og dialog.
Verre debattmiljø
Jeg synes det politiske debattmiljøet har blitt mye verre etter 22. juli. Istedet for samhold og kjærlighet opplever vi mer fiendtlighet og en heksejakt på syndebukker. Ord som “ytringsansvar” er lansert, og noen prøver iherdig å klistre dette på etablerte partier, at noen partier skal ha større ytringsansvar enn andre.

Ytringsfrihet er ditt eget ansvar
Ytringsfriheten, slik vi kjenner den ut i fra grunnloven,  og slik den har utviklet seg i det moderne, norske samfunnet, er hver enkelt persons ansvar. Det er når jeg ytrer meg at jeg må ta høyde for at jeg ikke krenker noen, at jeg holder meg innenfor grensene for hva som kan ytres.  Jeg kan ikke ta ansvaret for at mine ytringer fører til andre ytringer som igjen er farlige og krenkende. Det er hver enkelt persons eget ansvar!

Medienes samfunnsansvar
Mediene må snart begynne å legge om stilen, og utføre sitt samfunnsansvar. I kjølevannet av terrorhandlignene 22. juli, var de mye mer ivirg etter  gi oss alle mulige bagatellmesige, personlige opplysninger om terroristens barndom og historikk. Hans ansikt og navn har lyst mot oss fra alle aviskiosker og nettaviser. Men hvor ble det av debatten om og analysen av hans idéer? Idéen og konsirasjonsteorien om “Eurabi” var for meg et helt ukjent felt inntil denne mannens såkalte manifest ble omtalt.

Hvor ble det av medienes og gravejournalistikkens spørsmål rundt disse fenomenene? Hvorfor har de ikke  jobbet mer med å avsløre og finne ut hvordan og hvorfor disse idéene finnes?

Fraværende debatt om barnevernet
Hvorfor jobber ikke journalistene mer med å avdekke hvorfor barnevern og sosialomsorg svikter så radikalt i Norge, at et oversett og neglisjert barn blir latt i fred for å utvikle seg til Norgenshistoriens største terrorist?

I 2012 ønsker jeg meg at politikere og samfunnsdebatanter blir flinkerer til å ta opp vanskelige tema og sette ord på det, slik at det er mulig å skjønne hva slags fenomener det handler om. Det må bli legitimt  å snakke om ekstreme idéer, konsekvenser av slike, og ufarliggjøre ytterliggående og ekstreme meninger.

I ett av verdens rikeste land…
Til tross for at vi bor i ett av verdens rikeste og mest demokratiske land, så sliter vi med store problemer, som det er ganske vanskelig for en vanlig borger å forstå at det ikke går an å løse; omsorgen i barnevernet, sykehusorganisering, helsetilbud for eldre, beredskap under katastrofer, ulykker og ekstremvær.

Tilliten til de etablerte partiene og våre tillitsvalgte politikere er nær null. Det kan virke som om det er mediene som  stort sett setter dagsorden. Hvor er det blitt av de sterke, karismatiske lederne som klarte å sette et samfunnsproblem på dagsorden, og deretter løse det på en god måte?